Tid er en merkelig ting
Vi har allerede vært på tur i nesten fire uker. Mange sier at tiden går fortere når man blir voksen, fordi man opplever færre nye ting.
Som barn gjør nesten alt man opplever stort inntrykk, særlig de tingene man ikke har opplevd før. Men etterhvert, jo flere opplevelser man har hatt, jo mindre inntrykk gjør de, nettopp fordi man har hatt dem før. Da oppleves hverdagen likere og dagene går fortere fordi ingenting skiller seg særlig ut. Vi kan med glede si at det føles som om vi har vært på tur en evighet. Hvert eneste øyeblikk har vært fylt med nye inntrykk og opplevelser.
Eventyret vårt startet i Nairobi, Kenya. Allerede på flyplassen fikk vi en akutt innføring i konseptet “African Time”, da vi måtte vente tre timer inni bussen, midt på natten, før vi ble kjørt avgårde til hotellet. I en uke var vi sammen med 76 andre deltakere som også skal på arbeidsutveksling, for å gjennomføre Norec sin Preparatory Training.
Ettersom Norec er et samarbeidsprosjekt mellom Norge og flere afrikanske land i sør, var den viktigste delen av kurset å lære av de andre afrikanske deltakerne om deres kultur. Vi ble også introdusert til Norwegian Time, som betydde å møte opp fem minutter før alle aktiviteter. Til stor overraskelse – og glede – for mange, var det nettopp nordmennene som var dårligst til å holde Norwegian Time. Flere av oss norske hadde nemlig mentalt innstilt oss (og kanskje også gledet oss?) til å komme ned til “African Time” og ta ting litt mer med ro. Hele tidsoppfatningen oppleves som et slags motsatt kulturkræsj, noe som endte opp med å være til mye latter og moro for alle deltakerne.
Etter en uke i Nairobi gikk veien videre til en kjapp natt i Dar es Salaam hvor vi rakk å spise et fantastisk sjømatsbord med krabber, hummer, scampi og kalamari, som de ekte vestlendingene vi er. Grytidlig neste morgen dro vi videre til Iringa med et knøttlite propellfly som kun tok 12 passasjerer. Vi var begge enige om at dette er noe av det skumleste – og kuleste – vi har gjort i hele vårt liv. Fra Iringa gikk kjøreturen til Ilula, og da var vi endelig fremme på vår final destination. I det vi flyttet inn i hytta vår traff vi fire italienere som skal bo i hytta ved siden av, i et helt år. Umiddelbart forsvant en av våre største frykter – at vi skulle bli ensomme.
Etter å ha brukt noen dager på å lande hadde vi vår første dag på jobb. For hver dag som går får vi et større inntrykk av hva Farm for the Future gjør, og hvordan de driver gården sin.
Farm for the Future er en kommersiell gård med 350 hektar og gården driver med dyrking og salg av mais, potet og macadamianøtter. I tillegg til å drive kommersielt, har gården utviklet en nonprofit-avdeling. Avdelingen jobber med å styrke lokalsamfunnet i Ilula gjennom å tilby gratis opplæring, utdanning og ressurser til ulike grupper. I tiden vår her er det disse fire prosjektene vi skal jobbe med, og lære av:
Farmers for the Future
Women for the Future
Children’s Farm
The Goat Milk Program
Ellers går hverdagen til å etablere nye rutiner og bli kjent med området. Det er fort gjort å bli litt overveldet når alt er så nytt. Selv enkle ting som å gå på den lokale butikken er utfordrende på grunn av språk, ny valuta, og helt andre matvarer enn det vi er vant til. “Butikken” er forøvrig en liten kiosk som noen ganger har et kjøleskap (hvis det er strøm), men i all hovedsak selger begrenset med tørrvarer.
Selv om hytta vår har innlagt strøm og varmtvann, er dette også ustabilt. På to uker har vi allerede gått fire dager uten vann, og 2 dager uten strøm. Det byr på noen nye utfordringer, men alt i alt har vi det ganske behagelig. I Tanzania er det vanlig å ha vaskehjelp, og vi har noen som kommer og vasker hos oss hver dag. Vi får også servert alle måltider slik at vi slipper å lage noe særlig mat selv. Så selv om noen ting er mer utfordrende her nede, så er det desidert mange ting som gjør livet veldig mye lettere også.
Per nå føles det veldig godt at vi fortsatt har 7,5 måned igjen fordi det er så mye i nærheten vi har lyst å oppleve. En annen av våre største frykter var at vi skulle føle oss isolert, nesten fanget, i denne lille byen midt ute på landet. Men tvert imot har det vist seg at det er masse å gjøre i nærheten, og vi har allerede planer for flere helger fremover.
Hilsen Juditte & Sigrid
